Siste inntrykk fra Haiti, og kryssing av grenser

Etter å ha levert min siste Haiti-sak og live til P4 Nyhetene i natt, var det bare å pakke sammen og gjøre seg klar til å forlate katastrofeområdet. Det gjør vi alle sammen med blandete følelser. Selv om det åpenbart skal bli godt å komme seg i trygghet og bort fra helvete i Port au Prince, så er det fortsatt så uendelig mange historier her som burde fortelles. Men slik ville det nok fortsatt vært, om man så ble her i hundre år.
Det var rart å ta farvel med leger, soldater, sykepleiere, diplomater, og lokale som man etter hvert hadde blitt så kjent med og delt så ufattelig mye med. Det kjennes ut som om vi har vært i leiren her i sju uker, ikke bare sju dager. Pågangsmotet og den uendelige trangen disse menneskene har til å hjelpe andre, tror jeg blir det fineste minnet og inspirasjonen å ta med seg hjem.
Vi hadde leid bil til grensen, og tok med Kool som tolk - i tilfelle problemer der. Det viste seg å være godt tenkt Selve kjøreturen til grensen tok rundt 5 timer, men å komme seg over tok omtrent det samme. Det har vokst opp en hel økonomi rundt å lure hjelpearbeidere og journalister der, og hvert ord og hver bevegelse må veies nøye. Men vi kom oss nå over. Og alt annet til side: Ingenting har noensinne smakt så godt som sigaretten og Coca Colaen på den dominikanske siden.

Derfra hadde vi fått skaffet en annen bil, og turen inn til Santo Domingo var ca 3 timer til - betydelig mye raskere enn ventet. Rapportene i går gikk på at man måtte regne 18 timers kjøring. Deilig! Denne gangen var vi dessuten ikke for mange i bilen, og hadde aircondition.
Vel fremme ble vi innlosjert hos rabbineren i byen, som er en folkehelt. I hagen hans, der lukten av blomster lå frisk og fuglene kvitret, kom jeg på at jeg ikke en eneste gang hørte fugler synge i Haiti. Glemte den tanken for en stund i dusjen etterpå - som jeg tror er det deiligste jeg har opplevd fysisk noensinne. Så også et speil for første gang på en uke. Rart!
Vi spiste oss stappmette på hotellet rett ved, og fikk nedpå flere Cola, men det hjalp ikke på den merkelige tomheten som alle rundt bordet følte. Bare et steinkast unna lever Kool og så uendelig mange andre i akkurat det samme helvetet, som de aldri vil ha noe håp om å unnslippe. Den følelsen tror jeg blir det tyngste å ta med seg hjem.
I morgen flyr jeg tilbake til New York

Ser forøvrig at Mads Tørklep har sporet opp en kinesisk nyhetssending med mine bilder fra Haiti: http://ntdtv.com/xtr/b5/2010/01/20/a387898.html#video