Da helvete brøt løs under matutdeling her i Port au Prince

Katastrofen og kaoset her i Port au Prince blir dypere for hver time som går, og jeg ville lage en story på en av enkeltskjebnene i byen. Vi reiste inn til de verste slumområdene langs havna, Cite Soleil, med sjåfør, tolk og flere livvakter. Også i dag vanskelig å få bil, og det endte med at vi måtte stå bakpå lasteplanet på en gammel lastebil. Stemningen i byen var ikke blitt bedre, men vi hadde funnet dyktige folk til å ta oss dit og var ikke veldig nervøse.
Vi møtte fem-barnsmoren Limani Libon, som må takle kaoset og farene i Port au Princes gater alene nå. Ektemannen Sauril var inne på jobb på fabrikken da jordskjelvet traff, og kommer aldri hjem igjen. Hun og barna sulter, og der folk i mange katastrofeområder ihvertfall kan tenket at ting blir bedre om de bare overlever lenge nok - vet hun, som alle soldater og hjelpearbeidere man snakker med her, at ting bare vil bli verre over de neste månedene.
Her kan du se saken, som gikk på "Siste nytt fra P4" på Viasat 4 i kveld:
http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=96255

Etter å ha kommet inn i leiren og fått lagt inn stoffet, fikk vi tillatelse til å bli med en hjelpeorganisasjon og se hvordan ting foregikk når de delte ut mat. Det var en stor gruppe, med mye sikkerhet, så vurderingen vår var at det var så trygt som det blir her. Men i samme sekund som den store hvite lastebilen kjørte inn i slum-områdene, stimlet folk sammen i hundretall bak oss. Allerede før følget vårt stoppet, var det langt flere mennesker enn det var mat til i bilen. Da jeg gikk ut av følgebilen var den anspente stemningen til å ta og føle på og jeg skjønte at dette ikke kom til å bli så enkelt som man hadde antatt.
Åtte mann forsøkte å holde folkehavet tilbake mens dørene på lastebilen ble åpnet, men ingenting kunne stoppe den bølgen som umiddelbart slo over bilen. En dør ble revet av hengslene, den andre ble kraftig bøyd, i tumultene som oppsto.
I mengden trakk plutselig flere menn, angivelig medlemmer i en av de etter hvert så beryktede lovløse bandene, av seg beltene og begynte å piske løs på de andre i mengden. Jeg så en mann slå løs på tilfeldige menn og kvinner med et balltre. Lastebilen ble totalt ribbet, og alt eksploderte i et eneste voldelig kaos. Medlemmene i vår gruppe var blitt spredt i tumultene, og da jeg kom meg inn i følgebilen viste det seg at vi manglet en. Det var umulig å gå ut for å lete etter ham, men jeg og en kollega i bilen fikk nektet sjåføren å kjøre uten ham. Utrolig nok mot stemmene til flere av de andre i bilen, som på det tidspunktet var så hysteriske at de bare tenkte på å redde seg selv så snart som mulig.
Imens stimlet mobben sammen rundt bilen, og stemningen var på det tidspunktet så ladet at voksne menn gråt og skreik inne i bilen. Det er åpenbart det dummeste man kan gjøre. En feil bevegelse kan gi noen nok mot til å gå løs på bilen, som igjen ville resultert i at alle gikk amok. Men det var umulig å roe dem noe særlig ned. Minuttene gikk usannsynlig langsomt, og det føltes hele tiden som om gruppen rundt oss skulle ekspoldere i vold. Mennsker som MÅ ha med seg noe hjem for at barne deres skal overleve, er istand til hva som helst.
Men plutselig hoppet folkehelten Kool inn i byen, en av de lokale fikserne vi har brukt mye. Han fortalte at den manglende mannen hadde klart å springe inn lastebilen og komme seg med den - og bilen vår ble umiddelbart satt i bevegelse og fikk tråklet seg gjennom folkehavet. Det føltes som det tok timer før vi klar av dem og kunne gasse på...

Alt gikk bra med alle i følget, men det er slike situasjoner som gjør at så mange hjelpearbeidere holder seg i leirene og på flyplassen - og altså at så ekstra mange mennesker må sulte.
Følelsen av å komme inn igjen i den trygge leiren kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har følt. Adrenalinet pumpet til langt ut på kvelden. Men like fullt er det forferdelig å tenke på at rett utenfor muren lever millioner av mennesker, uten noen gang å kunne senke skuldrene og slappe av...

Vi sover forøvrig fortsatt under åpen himmel, men fikk utdelt feltsenger på mandagskvelden. Fikk også en kopp kaffe. Welcome to the good life!