På plass i Port au Prince

Det er nå to dager siden vi grytidlig om morgenen tok oss over grensen til Haiti, fra den Dominikanske republikk. Jeg var så heldig å bli kjent med to amerikanske journalister på flyplassen i New Ark, som jeg har teamet opp med og holdt sammen med siden. Vi bestemte oss tidlig i mot å dekke dette ved å sitte på andre siden av grensen og ta kjappe turer over, og rett fra flyplassen i Santo Domingo bar det derfor de fem timene i bil til San Juan, rett ved grensen. Områdene vi kjørte gjennom her var ville nok, med vakter bevæpnet med hagler på hver bensinstasjon og folk som kjører rundt på moped med maskinpistoler i gatene.
Jeg gjorde dagens første live til P4-Nyhetene da vi nærmet oss grensen, og der var det såpass ille at sjåføren og livvakten nektet å stanse - av frykt for bandidos.
Den største faren for oss var nok likevel kjøringen han og medborgerene presterte. 160 kilometer var minimums-marsjfart i den slitte gamle toyotaen, og han kjørte gjerne forbi på bakketopper og midt i svinger. Fem lange timer...
I byen hadde vi en avtale med en jødisk rabiner, som skulle over og se hvordan det gikk med menigheten på andre siden. Og vi byttet i realiteten bare biler og kjørte videre, denne gangen med fire i baksetet. Trangt!
Turen over grensen gikk gjennom et helt fantastisk landskap, med helt forferdelig lidelse på alle kanter. Det ble raskt klart at desperasjonen i situasjonen på Haiti ikke er overdrevet, og knapt kan overdrives... Men nå får jeg ikke mer tid på nettet her, og resten får komme siden.