Times Square, Leonardo DiCaprio - og teaterkveld

Det er blitt virkelig iskaldt i New York, og i dag var det faktisk noen grader blåere enn i Oslo. Pluss en forferdelig vind som herjer i gatene. Jeg sliter fortsatt med å fullt ut forstå radiatoren min, så det er tunge tider! Det finnes riktignok bare dårlige klær, men vi valgte likevel atter en gang å utsette turen i åpen to-etasjers buss gjennom byen.


















Marthe surra litt rundt i byen og fikk gjort noen ærender, mens formiddagen min gikk med til arbeide med Leonardo DiCaprio, sir Ben Kingsley og Martin Scorsese - i forbindelse med den kommende storfilmen "Shutter Island". Moro!
På vei dit på subwayen var jeg forøvrig så heldig å få en meksikansk musiker-trio inn i vogna. De ga gass og lagde kjempeshow. Slikt man elsker med denne byen!

Etter endt arbeide møtte jeg Marthe i galehuset Times Square, der man ved 46th kan kjøpe veldig billige billetter til kveldens show. Bra tips til alle som vil se stor-show her (om sommeren)! Men det endte med at vi ikke klarte å bestemme oss for et stykke som var bra nok til å stå en time i kø for i kulda. Ser ut til at vi heller ganske umiddelbart går løs på "Too much light makes the baby go blind" på et eller annet teater i East Village. Store forventninger!

MoMA-medlemskap og Obama-jobbing

I dag fikk jeg og Marthe omsider tatt turen til Museum of Modern Art oppe på 53 st. Må si det overgikk alt av forventninger. Vil tro man kan tilbringe en hel uke inne der, uten å ha vært i nærheten av å se alt man vil. De har alt fra Monet til Tim Burton. Heldigvis får man for 70 dollar kjøpt et års-medlemskap, som gir fri adgang til alt av utstilling og filmer (de viser mye bra kino)og masse rabatter om man har med gjester. Fantastisk!
Vi hadde bare et par timer i dag, men fikk sett Claude Monet-greiene og en fantastisk utstilling av den meksikanske kunstneren Gabriel Orozco. Han gjør så å si absolutt alt, innen alle sjangre - og han gjør det bra. På bilder ser dere en gråhval han gravde opp, fikk med seg hjem, og dekorerte. En enorm jobb, som tar seg fint ut.
MoMA, som forsåvidt bare er et i rekken av fantastiske museer i byen, er et definitivt must å se her. Mer på:
http://www.moma.org/



















Har dessuten fått mitt første sjekkhefte, og skrevet ut min aller første sjekk. Praktsk system.....

Av andre spennende ting her, så holdt Obama i går sin lenge etterlengtede "State of the union" tale. 78 minutter med talekunst fra en meget hardt presset president, som har mistet superflertallet i Senatet og sliter med å få gjennom noen av reformene sine for tiden. USA ligger jo dessuten ann til flere ti-talls tusen milliarder i minus over de neste årene.
Det var merkelig å se amerikanerene endre oppfatning over natten etter talen. I går snakket alle om skuffelse og mangelen på magisk "change", i dag var samtlige på gata her opptatt av håp og muligheter. Lagde sak til P4-nyhetene i natt, og en til Obama-jobbing og Viasat4 på morgenen i dag. Den kan du se i sendingen som gikk i kveld:
http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=97591

Endelig internett og CNN i leiligheten!

I dag kom omsider Time Warner Cable, som jeg har hatt usannsynlig store kommunikasjonsproblemer med, for å installere varene i kåken. Det viste seg selvsagt å være masse komplikasjoner, og vi måtte trekke nye kabler fra nabotaket, via branntrapper og styr og inn i leiligheten. Kabel-fyren var hverken i sin beste alder eller sitt livs form, så her var det bare å brette opp armene. Men samme det - jeg har internett igjen! Kabel-TV fulgte også med, og jeg fikk den lekre TVen på bildet over for 30 bucks, av noen folk i nabolaget. Så nå kan jeg endelig nyte Wolf Blitzer på full guffe her også. Herlig! Legg forøvrig merke til den frekke løsningen med å ha apparatet inne i stue-skapet. Interiørdesign på meeeeget høyt nivå, folkens...
Med så mye ny elektronikk måtte vi ha en del forlengelser og styr, og dessuten et TV-bord. Endte opp på "Bed, bath and beyond", som er et slags Ikea på syretripp, og endte selvsagt opp med å handle alle mulige nødvendigheter. Eksempelvis: Et sånt underlag som hindrer at man sklir i dusjen... Menmen, vi har internett og CNN! Og vi drakk en usedvanlig god kopp kakao på et sted nede ved 18th street.
Kvelden har gått med til å klippe en sak til "Vi og Verden" som går på P4 torsdags-kveldene. Anbefales!

Tilbake i New York - og Marthe-besøk

Turen tilbake fra Santo Domingo gikk overraskende fint, selv om reisebyrået mitt hadde klart å bestille billetter til KIM Peters, og marginene var vel smale på flybyttet i Miami.
Været i New York har mildnet kraftig siden kuldebølgen som hersket da jeg dro, og det er på alle måter fantastisk deilig å være tilbake igjen. Det ventet selvsagt en hel del papirmølle rundt leiligheten, men det verste skal være unnagjort nå.
Marthe var så heldig å time besøket sitt så hun landet samme dag som jeg dro til Haiti, men hun har klart seg fint denne uken og dessuten både tatt imot og skrudd sammen møbler. Fantastisk innsats! Dette er jo definitiv byen for henne, og jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har mast om skoa, hatten eller hva de nå synes er pent av tøyet hun har på seg. Så langt har dessuten tre street-fashion sider tatt bilder av henne. Morsomt!
Vi brukte fredagskvelden til å spise på et meget bra indisk sted som heter SpiceCove, og ligger i East Village. Etterå svippet vi innom Backroom og Coyote Ugly for å hilse på litt kjentfolk. Men ble, av sikkert forståelige grunner, ikke akkurat hæla i taket og ut denne helgen. Lørdag så vi Avatar på en kino i Chelsea. Det var en opplevelse både 3D-messig, og fordi bydelen er så fantastisk full av gærne folk. Anbefales som område å ta en spasertur i på kveldstid!
Resten av tiden går nå med til å fikse småting med og i leiligheten, se på byen og spise så mange enorme sandwicher som mulig. Har en del planer både når det gjelder teater og museer, men har liksom ikke blitt tid til det så langt.
Akkurat nå er det fortsatt mer enn nok nok stimuli å lage seg så mye kaffe man vil om morgenen, kunne dusje igjen, og så ta på seg rene klær og sitte og titte ut vinduet på denne fantastiske byen. The good life!

Siste inntrykk fra Haiti, og kryssing av grenser

Etter å ha levert min siste Haiti-sak og live til P4 Nyhetene i natt, var det bare å pakke sammen og gjøre seg klar til å forlate katastrofeområdet. Det gjør vi alle sammen med blandete følelser. Selv om det åpenbart skal bli godt å komme seg i trygghet og bort fra helvete i Port au Prince, så er det fortsatt så uendelig mange historier her som burde fortelles. Men slik ville det nok fortsatt vært, om man så ble her i hundre år.
Det var rart å ta farvel med leger, soldater, sykepleiere, diplomater, og lokale som man etter hvert hadde blitt så kjent med og delt så ufattelig mye med. Det kjennes ut som om vi har vært i leiren her i sju uker, ikke bare sju dager. Pågangsmotet og den uendelige trangen disse menneskene har til å hjelpe andre, tror jeg blir det fineste minnet og inspirasjonen å ta med seg hjem.
Vi hadde leid bil til grensen, og tok med Kool som tolk - i tilfelle problemer der. Det viste seg å være godt tenkt Selve kjøreturen til grensen tok rundt 5 timer, men å komme seg over tok omtrent det samme. Det har vokst opp en hel økonomi rundt å lure hjelpearbeidere og journalister der, og hvert ord og hver bevegelse må veies nøye. Men vi kom oss nå over. Og alt annet til side: Ingenting har noensinne smakt så godt som sigaretten og Coca Colaen på den dominikanske siden.

Derfra hadde vi fått skaffet en annen bil, og turen inn til Santo Domingo var ca 3 timer til - betydelig mye raskere enn ventet. Rapportene i går gikk på at man måtte regne 18 timers kjøring. Deilig! Denne gangen var vi dessuten ikke for mange i bilen, og hadde aircondition.
Vel fremme ble vi innlosjert hos rabbineren i byen, som er en folkehelt. I hagen hans, der lukten av blomster lå frisk og fuglene kvitret, kom jeg på at jeg ikke en eneste gang hørte fugler synge i Haiti. Glemte den tanken for en stund i dusjen etterpå - som jeg tror er det deiligste jeg har opplevd fysisk noensinne. Så også et speil for første gang på en uke. Rart!
Vi spiste oss stappmette på hotellet rett ved, og fikk nedpå flere Cola, men det hjalp ikke på den merkelige tomheten som alle rundt bordet følte. Bare et steinkast unna lever Kool og så uendelig mange andre i akkurat det samme helvetet, som de aldri vil ha noe håp om å unnslippe. Den følelsen tror jeg blir det tyngste å ta med seg hjem.
I morgen flyr jeg tilbake til New York

Ser forøvrig at Mads Tørklep har sporet opp en kinesisk nyhetssending med mine bilder fra Haiti: http://ntdtv.com/xtr/b5/2010/01/20/a387898.html#video

Miraklenes tid er ikke forbi

Tirsdagen gikk stort sett med til å jobbe med stoff fra dagen før, reise litt rundt og observere i nærområdet, og snakke med de nyankomne på basen her. Både brasilianere, amerikanere og FN-styrker er på plass i leiren her nå, og både sykehuset og "byen" rundt begynner virkelig å bli imponerende. Rart å tenke på den brakke fotballbanen som møtte oss da vi ankom for mindre enn en uke siden...
Folka her står på så man blir helt rørt av å se det, men tirsdagen var tung for mange - fordi man regnet det som dagen der absolutt alt håp var ute for å finne flere overlevende. Stemningen var trykket hele dagen, og til og med til middags - da militæret hadde klart å få inn et glass Cola til hver mann.
På kvelden var vi på sykehuset for å intervjue et par som nettopp hadde født sitt første barn på sykehuset, da det plutselig tok helt av rundt oss på alle kanter. To overlevden var på vei inn, og folk formelig sitret av spenning over hele leiren.
Det var allerede vanskelig å tro at man faktisk skulle få inn noen som var i god nok form til å kunne overleve, men da ambulansedørene åpnet seg og de bar ut en gutt på sju år og ei jente på tolv - begge uten synlige ytre skader - ble det allerede hvisket om mirakler.
Barna var selvsagt sterkt redusert etter utrolige åtte døgn i ruinene, men de levde - og legene konstaterte ingen indre skader. Knapt til å tro! Fantastisk vakre bilder, og et intervju med leger med tårer i øynene. Et lyspunkt, oppi alt det forferdelige som foregår rundt oss.

















Jeg snakket litt senere på natta med faren til barna, som fortalte at han hadde mistet vettet da huset kollapset rundt familien hans - og ikke husket noe fra jordskjelvet ga seg, til det øyeblikket han så barna sine bli båret ut. Mannen var åpenbart helt utkjørt, men i et fantastisk humør. Først mot slutten av samtalen kom det frem at kona hans og tre andre barn hadde blitt trukket ut av ruinene døde... Det er sterkt å se hvordan menneskene her takler den vanvittige smerten de må føle, og konsentrere seg om det som fungerer. Overlevelse er det eneste stikkordet her på øya nå.
Saken som gikk på Viasat 4 i kveld, kan du se i sendingen her:
http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=96452
Reuters tok etterpå saken, og bildene fra den går nå over hele verden.

Et kraftig nytt jordskjelv satte en alvorlig støkk i folk her i dag, og det var utrolig merkelig å kjenne det så kraftig. Det virker som kroppen har en innebygd frykt mot det, slik man har mot lukten av lik. Pasienter spratt ut av sengene, leger kastet alt i hendene, og til og med spebarn gråt. Når det er slike tilstander i en teltleir, kan man jo bare tenke seg hva det utløste inne i sentrum...

I leiren har vi nå fått telt-tak over hodet. Ingen kaffe i dag, men vi fikk altså Cola og en middag som ikke hadde proteinsjokolade som hovedingrediens. Slettes ikke verst!

Da helvete brøt løs under matutdeling her i Port au Prince

Katastrofen og kaoset her i Port au Prince blir dypere for hver time som går, og jeg ville lage en story på en av enkeltskjebnene i byen. Vi reiste inn til de verste slumområdene langs havna, Cite Soleil, med sjåfør, tolk og flere livvakter. Også i dag vanskelig å få bil, og det endte med at vi måtte stå bakpå lasteplanet på en gammel lastebil. Stemningen i byen var ikke blitt bedre, men vi hadde funnet dyktige folk til å ta oss dit og var ikke veldig nervøse.
Vi møtte fem-barnsmoren Limani Libon, som må takle kaoset og farene i Port au Princes gater alene nå. Ektemannen Sauril var inne på jobb på fabrikken da jordskjelvet traff, og kommer aldri hjem igjen. Hun og barna sulter, og der folk i mange katastrofeområder ihvertfall kan tenket at ting blir bedre om de bare overlever lenge nok - vet hun, som alle soldater og hjelpearbeidere man snakker med her, at ting bare vil bli verre over de neste månedene.
Her kan du se saken, som gikk på "Siste nytt fra P4" på Viasat 4 i kveld:
http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=96255

Etter å ha kommet inn i leiren og fått lagt inn stoffet, fikk vi tillatelse til å bli med en hjelpeorganisasjon og se hvordan ting foregikk når de delte ut mat. Det var en stor gruppe, med mye sikkerhet, så vurderingen vår var at det var så trygt som det blir her. Men i samme sekund som den store hvite lastebilen kjørte inn i slum-områdene, stimlet folk sammen i hundretall bak oss. Allerede før følget vårt stoppet, var det langt flere mennesker enn det var mat til i bilen. Da jeg gikk ut av følgebilen var den anspente stemningen til å ta og føle på og jeg skjønte at dette ikke kom til å bli så enkelt som man hadde antatt.
Åtte mann forsøkte å holde folkehavet tilbake mens dørene på lastebilen ble åpnet, men ingenting kunne stoppe den bølgen som umiddelbart slo over bilen. En dør ble revet av hengslene, den andre ble kraftig bøyd, i tumultene som oppsto.
I mengden trakk plutselig flere menn, angivelig medlemmer i en av de etter hvert så beryktede lovløse bandene, av seg beltene og begynte å piske løs på de andre i mengden. Jeg så en mann slå løs på tilfeldige menn og kvinner med et balltre. Lastebilen ble totalt ribbet, og alt eksploderte i et eneste voldelig kaos. Medlemmene i vår gruppe var blitt spredt i tumultene, og da jeg kom meg inn i følgebilen viste det seg at vi manglet en. Det var umulig å gå ut for å lete etter ham, men jeg og en kollega i bilen fikk nektet sjåføren å kjøre uten ham. Utrolig nok mot stemmene til flere av de andre i bilen, som på det tidspunktet var så hysteriske at de bare tenkte på å redde seg selv så snart som mulig.
Imens stimlet mobben sammen rundt bilen, og stemningen var på det tidspunktet så ladet at voksne menn gråt og skreik inne i bilen. Det er åpenbart det dummeste man kan gjøre. En feil bevegelse kan gi noen nok mot til å gå løs på bilen, som igjen ville resultert i at alle gikk amok. Men det var umulig å roe dem noe særlig ned. Minuttene gikk usannsynlig langsomt, og det føltes hele tiden som om gruppen rundt oss skulle ekspoldere i vold. Mennsker som MÅ ha med seg noe hjem for at barne deres skal overleve, er istand til hva som helst.
Men plutselig hoppet folkehelten Kool inn i byen, en av de lokale fikserne vi har brukt mye. Han fortalte at den manglende mannen hadde klart å springe inn lastebilen og komme seg med den - og bilen vår ble umiddelbart satt i bevegelse og fikk tråklet seg gjennom folkehavet. Det føltes som det tok timer før vi klar av dem og kunne gasse på...

Alt gikk bra med alle i følget, men det er slike situasjoner som gjør at så mange hjelpearbeidere holder seg i leirene og på flyplassen - og altså at så ekstra mange mennesker må sulte.
Følelsen av å komme inn igjen i den trygge leiren kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har følt. Adrenalinet pumpet til langt ut på kvelden. Men like fullt er det forferdelig å tenke på at rett utenfor muren lever millioner av mennesker, uten noen gang å kunne senke skuldrene og slappe av...

Vi sover forøvrig fortsatt under åpen himmel, men fikk utdelt feltsenger på mandagskvelden. Fikk også en kopp kaffe. Welcome to the good life!

Første TV-sak fra Haiti og litt om situasjonen her...

Lørdagen og søndagen her i Port au Prince gik stort sett til med til å ta seg rundt i nærområdet, og etter hvert hele byen, og snakke med flest mulig fra lokalbefolkningen, hjelpemannskapene, FN-styrken og politiet. Det ga etter hvert god innsikt i både hvordan situasjonen ble oppfattet, egentlig var, og hadde vært. Uvurderlig, om man skal kunne gi et skikkelig bilde til dem hjemme.
Jeg skal ikke gå i så voldsomme detaljer om de grusomme synene som møtte oss på nær sagt hvert gatehjørne, eller stanken som ligge over byen. Men desperasjonen var over alt til å ta og føle på, og vi følte oss ved et par anledninger virkelig utrygge - til tross for at vi hadde med tolk og to livvakter. Folk har rett og slett ikke mat og vann, må sove ute og leve i total redsel, og er villige til å gjøre nærmest hva som helst for å sørge for at de, og kanskje barna eller foreldrene deres, overlever. Det er det ekstremt viktig, og tilsvarende vanskelig, å hele tiden være obs på og ta forholdsregler til, for hvert skritt man tar.
Opptøyene hadde så smått begynt å bli alvorlige lørdag og tok enda verre av på søndagen, og redningsmannskapene fortalte om langt færre stemmer fra ruinene... Håpløst, er er mildt ord for situasjonen.
Sykehuset på militærbasen åpnet også, og var oversvømt av desperate mennesker i løpet av noen timer. Etter såpass lang tid, og i denne varmen med alt av bakterier som har meget gode livsforhold her nå, var mange ganske bagatellmessige sår blitt forferdelige infeksjoner. Ei lita jente kom inn mens jeg jobbet med en sak fra sykehuset, hun hadde fått noen mellom-stygge kutt, som hadde vært ubehandlet for lenge - og endte opp med å måtte amputere beina. En av 300.000 like tragiske skjebner.
Jeg gjorde flere live-rapporter i løpet av helgen, og fikk laget en reportasje på sykehusene til 7.30-magasinet på P4 på mandag. Fikk også lastet opp en hel masse bilder til TV, til tross for meget langsomt internett over den israelske satelitten. Tok ca fem timer å få opp 170 megabyte. Men fikk i mellomtiden snakket masse med redningsmannskapene.
I en situasjon med så mange grusomme tragedier, kommer Hva han har gjennomgått i løpet av de lange døgnene, liggende sammenklemt mellom to lik, er umulig å forestille seg. Men han var ved godt mot, og ble skrevet ut fra sykehuset morgenen etter.
Andre fantastiske historier om pasienter som trenger blodoverføring, noe de ikke får her, og får blod fra legene sine – varmer.
Det er vanvittige mengder med mot og godhet her, men alt i alt er ting her mørkt hinsides enhver fatteevne.

Hør dagens 1730 med rapport fra Haiti her: http://www.p4.no/player/player.aspx?channel=&type=program&id=154959
Under kan dere se dagens sending fra Viasat 4-gjengen: http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=95979
Forøvrig styrer vi unna all mat og alt vann fra området, og det går derfor stort sett i protein-sjokolade og litt Kosher-brød til frokost, middag og kvelds...

Flere intrykk fra Haiti

Dårlig med internett-tid her, så dette blir i hyrten og styrten og uten alle detaljene som burde vært med... På vei over grensa gjorde jeg noen live-rapporter til 17.30, Viasat4-nyhetene, P4 Nyhetene og 1-2-3. Regnet med å miste all telefondekning inne i Haiti, så det var bare å få ut mest mulig informasjon så snart som mulig.
Vi kom frem til Port au Prince etter 13 timer i bilen, med en for mye i baksetet de siste 7. Der måtte vi i tillegg, fordi det fra alle hold var streng beskjed om å prioritere sikkerheten, ha en bevæpnet FN-soldat i bilen. Trangt er ikke dekkende lenger. Men trygghetsfølelsen var veldig god, og trengtes sårt i det kaoset som hersket allerede i det man begynte å kjøre inn i byen som allerede var for krigssone å regne.
Vi dro direkte til FN-flyplassen og sykehuset der, fordi vi tenkte det ville gi det beste innblikket i hvordan situasjonen egentlig var. Den var verre enn jeg noen gang kunne stålsatt meg for. Barn forbrent til det ugjenkjennelige, sønderknuste mennesker, ektemenn som gråt ved kona sitt lik... Lista er lang.
Personellet jobbet som helter, men antallet som trengte hjelp var kort og godt overveldende. Det har etter hvert vist seg å være en gjenganger her - uansett fantastisk innsats fra både land og organisasjoner, så er omfanget rett og slett for enormt til å kunne dekkes opp raskt.
Det var godt å være der med de amerikanske kollegaene, og sammen mener jeg vi fikk både dekket og bearbeidet det som foregikk.
Fra sykehuset reiste vi videre til den komersielle flyplassen for å se hvordan nødhjelpen kom inn. Den hadde så stor flyt som den lille flyplassen tillot, og også soldater og nødhjelpere var mannsterke til stede. Det ga håp. Men selv 5000 mann blir i denne sammenhengen en dråpe i havet. Kaoset var forøvrig totalt utenfor, der tusenvi av mennesker måtte innse at det ikke var mulig å komme seg ut den veien.
Akkurat etter å ha fullført intervjuer med FN-personell i området, fikk jeg øye på haitis store superstjerne, Wyclef Jean, på vei ut på rullebanen. Jeg sprang etter ham, og fikk inn noen spørsmål. Han har selv vært med på å fjerne lik, og var dypt preget. Godt intervju.
Da vi noe senere snakket med forskjellige soldater og hjelpearbeidere på flyplassen, støtte vi på den israelske ambassadøren i området. Han var en gullemann, og ordnet det så vi kunne slå følge med de israelske soldatene til leiren de skulle opprette og overnatte der. Tryggere blir det ikke!
Vi reiste til leiren utpå kvelden, og jeg begynte umiddelbart å jobbe på en reportasje om sykehusene. Etter hvert kom også mobildekningen tilbake, noe som satte med istand til å rapportere mye mer om situasjonen på stedet til P4 Nyhetene. Det var også håp om internett via satelitt i løpet av natta, så jeg så muligheten til å levere både TV og flere reportasjer. Veldig bra.
De israelske gutta forvandlet forøvrig en brakk fotballbane til sykehus, operasjonssentral og kennel for ras-hundene i løpet av natten. Imponerende å sovne på en slette og våkne i en liten by.
Vi sov, som vi fortsatt gjør, under åpen himmel, noe som ikke var noe problem. Vi var i perfekt posisjon til å danne et best mulig bilde av det som skjedde, og samtidig helt trygge. Desverre hadde jeg glemt å bruke den medbrakte myggstiften, og så ut som fyameg over store deler av kroppen. Men slikt blir bare småplukk her.
Da er internett-tiden ute igjen, og jeg må stikke...

På plass i Port au Prince

Det er nå to dager siden vi grytidlig om morgenen tok oss over grensen til Haiti, fra den Dominikanske republikk. Jeg var så heldig å bli kjent med to amerikanske journalister på flyplassen i New Ark, som jeg har teamet opp med og holdt sammen med siden. Vi bestemte oss tidlig i mot å dekke dette ved å sitte på andre siden av grensen og ta kjappe turer over, og rett fra flyplassen i Santo Domingo bar det derfor de fem timene i bil til San Juan, rett ved grensen. Områdene vi kjørte gjennom her var ville nok, med vakter bevæpnet med hagler på hver bensinstasjon og folk som kjører rundt på moped med maskinpistoler i gatene.
Jeg gjorde dagens første live til P4-Nyhetene da vi nærmet oss grensen, og der var det såpass ille at sjåføren og livvakten nektet å stanse - av frykt for bandidos.
Den største faren for oss var nok likevel kjøringen han og medborgerene presterte. 160 kilometer var minimums-marsjfart i den slitte gamle toyotaen, og han kjørte gjerne forbi på bakketopper og midt i svinger. Fem lange timer...
I byen hadde vi en avtale med en jødisk rabiner, som skulle over og se hvordan det gikk med menigheten på andre siden. Og vi byttet i realiteten bare biler og kjørte videre, denne gangen med fire i baksetet. Trangt!
Turen over grensen gikk gjennom et helt fantastisk landskap, med helt forferdelig lidelse på alle kanter. Det ble raskt klart at desperasjonen i situasjonen på Haiti ikke er overdrevet, og knapt kan overdrives... Men nå får jeg ikke mer tid på nettet her, og resten får komme siden.

På vei til Haiti

Sitter akkurat nå i Puerto Rico og venter på flyet videre til Santo
Domingo, for å dekke jordskjelvkatastrofen for P4. Derfra skal jeg og
noen amerikanske journalister jeg har møtt ta oss til grensen for å
undersøke forholdene og flyktningstrømmen der. Er stålsatt for sterke
inntrykk. Sannsynligvis forsøker vi derfra å ta oss til Port au
Prince. Stemningen i gruppen er mildt sagt trykket og tung av
forventninger. Ikke positive sådanne. Men vi er forberedte med alt fra
klortabletter til energy-bars. Dette blir travle dager, og på Haiti er
det ikke engang mobildekning. Så bloggen får nok seile sin egen sjø de
neste dagene. Ønsk meg lykke til...

Dekning av jordskjelvkatastrofen

Sent i går kveld (NY-tid) kom den forferdelige nyheten om jordskjelvet på Haiti, og det lå tidlig i kortene at dette kom til å bli en virkelig katastrofe. Skjelvet traff bare noen få kilometer fra hovedstaden på øya, som er en av de absolutt fattigste statene i verden. Det var så kraftig at man kjente det på Cuba - 320 kilometer unna.
Da jeg leverte min første sak til P4 Nyhetene, grytidlig på morgenen i dag (midt på natta i USA) fryktet man allerede flere tusen omkomne.
Vitner i området fortalte da om tusenvis av desperate mennesker som gravde med bare hendene i ruinene, alt man ellers hørte over byen i den beksvarte natta var gråt, desperate bønner, og sang. Ingen sirener, ingen virkelige hjelpemannskaper.
Jeg sov et par timer, og kom meg så ut i gatene for å jobbe med stoff til TV-nyhetene på Viasat 4. Slet en del med å få opp utstyret utenfor FN-bygningen, der det kort tid tidligere ble bedt om store summer i nødhjelp til katastrofeområdet. Stand-upen er ikke blant de bedre jeg har gjort, men ble helt greit. Dødstallene var på dette tidspunktet fortsatt "bare" på flere tusen, men siste nytt når dette blir skrevet er at man begynner å få en viss oversikt over omfanger - og Haitis statsminister sier han tror flere hundre tusen kan være omkommet. En helt ufattelig tragedie, som definitivt preger folk på gata her. Det er umulig å forestille seg hvor ille det må være der.

Saken, og hele dagens sending fra den dyktige Viasat 4-gjengen, kan du se her: http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=95372

Alt mulig av utstyr man kunne trenge til området ble etterpå handlet inn, og billetter bestilt, men det viser seg nå at alle flygninger til Haiti er innstilt... Uklart hva som skjer videre.

Fin bortkastet tur til Harlem - og andre prøvelser

Travel dag, selv til New York å være. Startet opp i natt, med å lage en sak til P4-nyhetene om "Game Change", skandaleboka om valgkampen her, som kom ut i dag. Majoritetsleder Reid snakket til venner om hvor hvitaktig Obama var og hvor lite "Negro Dialect" han hadde og Bill Clinton uttalte at Obama ville servert dem kaffe for noen år siden. Rasisme er et ganske betent område her borte, for å si det sånn, så slikt blir det bråk av.
Boka avslører også hvor dårlig stemning det var mellom Obama og Biden, og selvsagt en hel del om hvordan Sarah Palin faktisk var. Fantastisk stoff!
Tok meg så noen timer på øyet, før jeg måtte rase opp til kåken og ta i mot den splitter nye senga mi fra Sleepys. God å ligge i og passet fint inn! Vaktmesteren i bygget mitt svindlet meg i samme slengen for 120 bucks for å skru inn en sikkerhetslås. Menmen, det er i hvert fall god stemning! Han er fra Bosnia, og sier han haaaater amerikanere. Sær og morsom skrue!

Kom meg etter en kjapp lunsj videre til posten, der jeg fikk snakket meg inn i adresse-registeret deres, etter ca en time i kø.
Da først ringer gasselskapet, som jeg av mange årsaker desperat trenger en regning fra (alle mulige selskaper bruker gasregningen som et bevis på at du bor der du sier, er den du er, og har spenn - når du ikke har social security nummer. Gassregningen er gud her borte!), og sier at jeg må komme opp til 125th street (Laaaaaaangt oppe på Manhattan) for å hente den høyst personlig - og kontoret stenger om en snau time.
Det gode med turen er at jeg i etterkant har en sinnsyk subway-selvtillitt. Måtte bytte linjer både oppover og nedover, tenke fort, og systemet satt bra i hodet mitt. Det dårlig med turen var at da jeg halset inn på Con Edison kontoret 57 minutter senere, svett som en gris, viste det seg at regningen først er klar i morgen.
HVOR ellers i verden er det du så til de grader må slite deg ut over to hele dager for å få en EKSTRA REGNING?! Jeg sa til og med thank you sir, da jeg forlot bygget.
Only in america! Og jeg elsker det!

Tidenes minst glamorøse kveld i New York

I New York er det åpenbart slik at man vasker seg INN i leilighetene.
Så da var det bare å investere i "the professional mopping system". Må
si det er litt ekstra tungt å gjøre denne jobben, etter at jeg nettopp
vasket meg grundig ut før leieboeren min i Oslo overtok der. Å vasse
rundt i andre sin ekkelhet er helt krise, spesielt for en som brekker
seg av å plukke opp hybelkaniner, og svinet som bodde i NY-kåken før
meg var åpenbart en av de verre...

Men nå fikk jeg i hvert fall tatt
min aller første pilsner fra helt eget kjøleskap på Manhattan. Bare å
njuta! Her ser man forøvrig litt av kjøkkenet (baren)
og stua (discoet) i bakgrunnen... Kanskje kommer det litt bedre bilder av kåken i
morgen.

Hva er det ekleste du noensinne har måttet vaske?

Back in "The City" - etter å ha blitt siklet ned på flyet

Etter en lang og ganske så anstrengende flytur gjennom hele natta, er jeg igjen på plass på Manhattan, eller ”The City” som folka her litt småarrogant velger å kalle bydelen.
Flyturen ble, bokstavelig talt, blytung. Da jeg havnet mellom (ille nok i seg selv, når man har lange bein) to mennesker som lett kunne fylt to og et halvt sete hver. Onkel far på min høyre side snorket dessuten høylytt og lot til stadighet hodet duppe ned på skulderen min, der han ved en anleding etterlot en stor og våt sikkel- og svetteflekk. Småfrekt!
Jeg har heldigvis et soverhjerte av rent gull og drømte meg bort fra den, atter en gang bokstavelig talt, beklemte situasjonen. Tar det som en opplevelse!
Nå skal det ordnes amerikansk bankkonto, og forhåpentligvis får jeg i ettermiddag nøkler til kåken på 26th street. Hurra!
Landet forøvrig i Newark, noe som gjør at jeg faktisk har vært på alle New Yorks tre flyplasser, i løpet av mine 11 dager her.
Var denne gangen dumdristig nok til å velge public transportation med buss inn til byen, og det fungerte overraskende bra. Men til dem som ønsker seg amerikanske vei-forhold, kan jeg melde om tre bomringer på den 45 minutter lange\korte turen. Så alt har tydeligvis sin pris?

Og hva er egentlig din verste flyopplevelse?

International no pants day

Som sagt, så har denne byen definitivt sin egen sjarm. Under mottoet "Air it all out" ble i ettermiddag den internasjonale dagen uten bukser feiret, for niende gang. Her to bilder fra feiringen langs walk of fame i Hollywood, og i løpet av to hundre meters gange møtte jeg minst to dusin med gladlakser uten bukse. I New York er det angivelig rundt 1200 mennesker som river av seg buksene i dag. Bjuda på!


Mer om den store dagen finner du her: http://tiny.cc/w0p33







Litt høyere oppe på Boulevarden holdt en gruppe danseoppvisning. Sinnsykt mye talent, og plusspoeng i boka til hele LA!

Siste dag i LA - for denne gang

Det er ikke mange steder i verden du plutselig går bak Spiderman og Supermann, fordypet i dønn seriøs samtale om den økonomiske situasjonen i California. Fantastisk!
Jeg har faktisk endt opp med å blitt litt mer glad i dette galehuset av en by, som til tross for ganske mange motbydelige sider, tross alt har en slags merkelig sjarme.
Det har vært en fantastisk helg, med masse nye inntrykk, der spesielt utelivet i går imponerte. Nesten litt Las Vegas-feeling over "Bazaar", på det beste. Moro!

I dag har jeg bare tatt det lugnt, og blant annet utforsket Hollywood Boulevard og Walk of Famen der. For et galehus! Hver eneste souvernirbutikk, cafè og museum ser ut som et bordell, og midt i havet av turister som brøyer seg rundt finner du altså dusinvis med unge, sannsynligvis mislykkede, skuespillere som går rundt i de sykeste kostymer fra diverse blockbustere.
For noen få dollar i tips kan du få et bilde med alt fra en ganske ulekker og illeluktende Jack Sparrow til Darth Vader, i et kostyme som holdes sammen med tape og knappenåler. Selv om det, som med alle de overveldende mange andre fattige i denne byen, har en fryktelig tris eim av knuste drømmer over seg - så hevder de å ha a "really good time", og de forskjellige gruppene med gærninger ser ut til å ha et bra miljø. Morderen fra Skrik satt blant annet og hadde lunsj med en eller annen Manga-figur, så jeg. Moro!

Har også levert en sak til P4 Nyhetene om den nye, store og pågående politiske skandalen her. I boken "Game change", som gis ut på mandag, kommer det frem at demokratenes majoritetsleder Harry Reid under valgkampen i 08 uttalte at "Obama kan faktisk vinne, fordi han er så hvitaktig og ikke har "negro dialect", bortsett fra når han ønsker det selv". Han har lagt seg flat etter alle kunstens regler, men sitter slettes ikke trygt - til tross for at Obama har vært ute og sagt han tilgit ham. Vi hører nok mer til denne saken, tenker jeg...

Men jeg gleder meg definitiv til å vende tilbake til NY i natt, der den kommende uka står i flyttingens tegn...

"Englenes by"...

Jeg fikk gjort noen fine intervjuer i dag tidlig og på formiddagen, og gleder meg veldig til å få ut snadder stoff. Deilig!
Resten av ettermiddagen har jeg brukt på å gå rundt i West Hollywood, for å bli litt bedre kjent med byen. Los Angeles er definitivt en av de mange byene i USA som er nærmest ubrukelig uten bil. Alt er spredt med mellomrom på flere mil, og det finnes ingenting som minner om et fornuftig kollektivtilbud. Hvordan disse byene skal klare å tilpasse seg en tid med færre oljeressurser, er et spørsmål som gnager mange med ansvar i dette landet. Fikk uansett sett en god del, og snakket med en hel masse folk.
Det synes som at dem som er virklig kjente og\eller egentlig har noe å skryte av, og de som jobber i serviceyrkene helt på bunnen av næringskjeden, jevnt over er hyggelige, høflige og bra folk.
Her illustrert med en veldig fin touch...










Mellomsjiktet her, eller "på vei opp" som de kaller kaller seg selv, virker derimot å ha et enormt eksponeringsbehov, og du trenger bare å spørre om veien før de begynner å selge inn hvor talenterte og bra de er, og selvsagt hvor mange celebriteter de kjenner. Sært!
Uansett, så er det faktisk en veldig kul by med veldig klar karakter. Og så å si hver eneste sjappe her er svinegode på å innrede og lage kjempeatmosfære. Du går inn på en cafè, som også er utstillings-butikk for en designer og konditori. Har sett mange morsomme grep i dag.

Dessuten er det veldig godt å være i varmen og sola igjen, og jeg hadde dessuten gleden av å drikke den mest fantastiske smoothien jeg noensinne har smakt - på The Healthy Bean, på Santa Monica Boulevard.
















Må vel kunne si at de leverer på markedsføring i LA, også...

Avslutningen på et av TIDENES måltider

Denne fantastiske desserten, som er laget med nitrogen og alle mulige finesser, er altså avslutningen på et av de bedre måltidene jeg har hatt i hele mitt liv. Vegg i vegg med hotellet mitt, SLS (forøvrig et hotell som definitivt anbefales), ligger en helt vanvittig Tapas-restaurant. Fikk i meg den beste osten, de beste pølsene, og den frekkeste lammeretten jeg noensinne har smakt. Kjempestemning var det også, med konditori, restaurant og nattklubb blandet i ei smørje. Kunne ikke anbefalt dette steder varmere!

Er forøvrig i byen for å dekke den nyeste storfilmen til Denzel Washington, "Book of Eli", som har premiere i midten av januar. Er spent på opplegget i morgen, og håper det kommer noe godt stoff ut av turen.

Når det gjelder selve byen, så er det litt for tidlig å ha dannet seg noe skikkelig inntrykk. Men fikk følgende visdomsord fra drosjesjåføren min inn fra LAX: "Its a nice enough city, but dont turn your back on the fuckers that live here". Uansett, så er det deilig å ha kastet frakken, og å kunne nyte varmen i et par dager.

Nå er det bare å hvile litt, før det skal intervjues for harde livet i morgen!

Tidlig på og moro i Denver

I dag var det jammen tidlig på igjen, og opp klokka seks for å rekke flyet til LA. Amerikanerene er langt mer lugne på sikkerhetskontrollen på innenriks-fly, og benplassen var langt romsligere enn på flyet fra Oslo til New York (!!) - så det viste seg i hvert fall å bli en lang mer behagelig tur enn ventet. Fikk dessuten lest ut "Mengele Zoo", som er tidenes positive bokoverraskelse for min del. Bekmørk, men anbefales!

Hadde vel relativt lave forventinger til mellomlandingen i Denver, men for det første hadde de en bar der det var lov å nyte en sigarett inne. Når opplevde man det sist? Viste seg desverre at det egentlig bare kjentes feil å røyke inne nå, og stumpet halvveis... Skammelig!
For det andre ville radarparet Lise og Tor, på Helgefrokosten på P4, ha en sak på kuldebølgen i USA, til i morgen. Passet helt genialt med å være på en såpass travel knutepunktsflyplass. Nå fikk endelig amerikanerene vist frem den sagnomsuste positiviteten til å bli intervjuet, og Keith fra Florida, Bok fra Wysconsin og Barbara fra Denver ga et godt bilde av hvor ille det står til med temperaturene nå. Gullers!

Fant også dette skiltet, som jeg syntes var ganske festelig.










På plass i LA nuh, og spent på hvordan jeg kommer til å like byen...

Obama-rama og nærkontakt med den nordiske kolonien

Obama holdt i ettermiddag enda en god tale om terror og flysikkerhet, der han nå også gikk i detaljer om tiltakene og reformene som kommer. Godt stoff! Det blir tydeligvis enda morsommere å fly i fremtiden... Presidenten leverer også mot slutten stort på hvor viktig det er å huske at så å si alle muslimer tar avstand fra Al Qaida, og at der viktig å strekke ut en hånd til den arabiske verden. Mange amerikanere merket seg spesielt den siste delen, og her i New York settes det i hvert fall veldig stor pris på presidenten sin tone. "George Bush was all about black and white, Obama is all about grey".

Var etterpå så heldig å møte Kjersti Flaa (t.v.) til et par drinker, på et morsom lite sted ved 13. street. Hun har levd og bodd i byen i tre år, og har en hel brønn av erfaring og gode historier. Morsomt OG lærerikt! Svenske Ninna Risberg bor også i nabolaget, og studerer interiørdesign. Kule damer!

Om noen små timer reiser jeg til LA. Satser på at det blir mye moro, og enda mer godt stoff!

Rolig formalitetsdag

Dagen har gått med til å sitte med eiendomshaien Brian og underskrive latterlig mange papirer, i tre eksemplarer - med initialer som skal settes på hver side.
Tenkte det kom til å bli en glede, men når viser seg å være egne skjemaer for å love at jeg ikke trenger barne-lås på skapene og tre sider om at jeg garanterer å ikke sette vaskemaskin inne i leiligheten... Ja, da blir det litt tungt, kjenner jeg.
Er uansett ferdig nå, og fryktelig fornøyd! Forhåpentligvis snakker vi flyttedag i starten av neste uke. Herlig!
Har ellers bare vandret litt rundt i East Village, spist alt for mange småmåltider og tatt litt bilder.

Om du noen gang midt på natta skulle stå og lure på hvor du skal spise pannekaker med sirup og bacon, i East Village: "Sidewalk" i krysset Avenue A og 5th street. Satt nylig og nøt middag der, med to stappfulle bord med transpersoner rundt meg. Fantastisk atmosfære, med andre ord.

Joe Strummer, best kjent som vokalist i "The Clash", blir hedret på en vegg på 7th street, også Avenue A. Strummer giftet seg i sin ungdom med ei sør-afrikansk dame, for at hun skulle få statsborgerskap. Han fikk hundre pund for "jobben", og so far so good... Hun forsvant rett etterpå ut av livet hans, og tydeligvis også ut av telefonboka. Da han noen år senere ville gifte seg med sin daværende kjæresten Gaby Salter, var det nemlig umulig å finne kona! Forholdet til Gaby varte i 14 år, uten at han fikk skilt seg, og giftet seg på nytt. Fantastisk historie! Men Strummer lyktes til slutt med å komme seg ut av ekteskapet, og fikk giftet seg med sin neste kjærlighet, Lucinda Tait, i 1995. Han gikk bort syv år senere, og blir altså fortsatt hedret, for den musikalske delen av livet sitt, i The Village...

Leilighetsjakt del 3 og FERDIG!

Det ser ut til at jeg er ferdig med jungelen de kaller leiemarked her i byen. Meglerhaien ringte i hvert fall nettopp og sa leiligheten jeg virkelig ønsket meg var i boks! Har blitt noe mistroisk til systemet, og det er nok en forferdelig papirmølle igjen, men det er ikke langt ifra at jeg spretter champagnen... En ting er at man får sitt eget sted, og at det faktisk er en kåk jeg liker - i et nabolag som er helt sjef. Men hovedsaken er at det åpner for amerikansk konto, mobil, pressekort, osv osv osv.

Alle hjerter gleder seg!

Første skikkelige TV-sak fra New York

Obama holdt i går en tale om terroranslaget 1. juledag. Der refset han atter en gang etteretningstjenesten i landet. Det er det ingen president her som har gjort før, og folk i New York er imponerte. Morsom sub-vinkel. Laget sent i går kveld en sak til 7.30-magasinet på P4, men hadde ikke med kameraet da jeg snakket med folk på gata. Derfor startet dagen i dag grytidlig, siden nyhetene på Viasat 4 har deadline i 11.30-tiden, New York tid.
Hadde før avreise hørt mye om hvor fryktelig glad amerikanerene var i å snakke med journalister, men kan ikke si folka som rushet forbi på vei til jobb i dag imponerte noe særlig når det gjaldt å bjuda på. Men fikk mange fine tanker off-camera, og det var til slutt flere ville levere bra på TV også. Flotters!
Så var det bare å rigge opp stativ, stille inn og prøve å gjøre en brukbar stand-up. Det ble litt mer tullball enn ventet, men synes resultatet ble helt ok.
Atter en gang imponerer det trådløse nettet på The Bean, der jeg hadde kontoret mitt i dag.

Her kan du se saken (tredje ut) i 17.50-sendinga til fantastiske "Siste nytt fra P4" på Viasat 4: http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=94363

Se også "Siste nytt fra P4" på Viasat 4, klokka 19.55.

Hva viser egentlig disse klokkene?

På bildet over ser dere to ganske interessante klokker på Union Square, som det (enda mer) interessant nok viser seg at ingen av de innfødte vet hva viser. Fikk høre alt fra at den viser fødsler i USA, til nasjonalgjelda, til antall innbyggere i verden (Starting with 15?!) . Hele tre stykker valgte det enkleste og beste: "Why the fuck would i know?"
Til slutt kom heldigvis en gentleman av en uteligger, som tydeligvis lever av å vite akkurat dette, og forklarte greia. Den med tall viser rett og slett tiden på en sinnsykt komplisert måte, et system han selvsagt kunne ut og inn - og som jeg selvsagt ikke merket meg. Den andre store installasjonen er en symbolsk klokke fra "skapelsens tid", med flere ti-talls meget morsomme detaljer. Blant annet har den en måne-viser, og muligheten til å spy ut røyk. Er dere en tur her i byen, er det en opplevelse å få klokka forklart av en så spesiell og dyktig guide. Kjør på!

Det hender forøvrig at klokka blir stilt om til å telle ned til en spesiell dag, som da det skulle kunngjøres hvilken by som fikk sommer OL 2012. Morsomt!

Mer om apparaturet: http://en.wikipedia.org/wiki/Metronome_(public_artwork)

Leilighetsjakt del 2 og varm sjokolade

Ikke noe nytt fra den første eiendomsmegleren her, og etter litt ettertanke er det egentlig helt greit om det blir en annen leilighet. Har i dag søkt på et par andre reir, begge rundt 36th street og begge fantastisk flotte. Krysser fingrene igjen!
Sånn ellers har dagen gått med til å få litt oversikt over byen og morsomme nordmenn som bor her. Kjenner du noen som gjør noe spennende, morsomt, imponerende eller sykt her - er det bare å gi meg et lite vink.
Eiendomsmegler nummer to holder til rett ved Union Square, og jeg har altså kontortid hos Starbucks der i dag. Flott område med ekstraordinært mange syke mennesker, selv til denne byen å være - men Starbucks er like kjedelig som overalt ellers. Meeeeen, for et SINNSYKT raskt nett de har! Har en sak som skal lages til i morgen tidlig, og en god del mail som skal ut.

Hele USA er rammet av en kuldebølge for tiden, og lenger sør i landet har den faktisk kostet flere liv. Her i byen holder mors hjemmestrikkede skjerf og julegave-hansker fra Marthe meg fortsatt varm, men det hjelper helt klart med en LARGE kakao. Nam-nam!

Et lite stykke Norge

Etter endt børsarbeide fikk jeg gjort litt på leilighetsprosjektet. Ting ser bra ut, hevder megler nummer 1. Endelig svar skal komme i morgen. En annen megler-hai vi var på visninger med på nyttårsaften slo også på tråden i dag, og sa han hadde en del åpninger nå. Tydelig at det var mindre trøkk i dag enn noen av dem hadde forutsett... Håpet om å ha kåken i boks denne uken lever i hvert fall i beste velgående!
Etter det tok jeg turen opp til Parsons, min aller første solo-subwaytur, på 5th avenue og 13th street, der de akkurat nå kjører en kunstutstilling fra Statens Vegvesen (!) om arkitekturen langs 18 norske turistveier. Amerikanerene der elsket det, og jeg syntes det var ganske fint å få sett et lite stykke norge igjen, jeg også. Bildet over viser video-fremvisningen - som skjer i et veldig kult apparatur. Er du i New York før 19., så anbefales denne på det varmeste.




Typisk skilt av typen som alle later som de ikke ser...





Dagens quiz: Hvor mange lag med pølse var det på sandwichen jeg åt til lunsj på Union
square i dag?

Trond Giske og NYSE

I dag kom selveste næringsministeren på besøk til byen, for å rydde opp litt på Wall Street. Jeg gledet meg veldig til å se verdens kanskje viktigste, og helt klart travleste, børs innenifra, noe som egentlig er nær sagt umulig for utenforstående - med mindre hjemlandet ditt sin nærings- og handelsminister er på besøk. Fikk også møtt flere av de norske kollegaene i New York, og den dyktige gjengen fra Generalkonsulatet her. Hyggelig!
Besøket på børsen varte fra 8.30 til 10.30 (14.30 til 16.30, norsk tid). Noe som var en kjempeutfordring i forhold til deadline på både radio og tv. Fikk heldigvis Iphone-hjelp av VGs Anders Giæver til å finne nærmeste Starbucks, og sprang livet av meg dit. Sjokkerende mye styr med å komme meg på nett der, med alt mulig av registrering og tull. Men kom meg nå til slutt på nett. Jeg rakk med knappest mulig margin å smelle ihop både radiosak til 17.30 og STK SYNC til TV - og få overført det. Skjelver fortsatt på hendene... Deilig!

VGs Anders Giæver in action. Han reddet kort etterpå livet mitt ved å finne frem til nærmeste Starbucks.


Vi var altså så heldige å få være på meglergulvet da klokka klang for aller første gang i år. Dow Jones åpnet fint opp, og god-stemningen var til å ta og føle på. Flere av de dresskledde, og ellers så seriøse, meglerne dro på med et skikkelig "JIIIIIHA!" Moro å ha sett, og ganske stor kontrast til Oslo Børs, for å si det mildt.





Flott dag med masse opplevelser og PULS, så langt. Nå venter en rolig frokost, før det braker løs med nye eventyr utover ettermiddagen...