Vi kom oss til Tokyo natten etter det kraftige jordskjelvet, siden Haneda-flyplassen fortsatt holdt delvis åpent. Det var en uvanlig stille by som møtte oss, men forutseende byggeregler og en porsjon "flaks" hadde heldigvis reddet den fra de verste ødeleggelsene. Det var åpenbart at områdene vi måtte rapportere fra lå langt lenger nord. Japanerene er et utrolig imponerende folk, men det var ikke lett å arbeide med dem. Å skaffe fikser, tolk, eller til og med å leie en bil var nesten umulig, siden kulturen deres ikke tillater å gjøre noe bare for pengene. Det er dessuten få som snakker engelsk. Etter to timers søvn i Tokyo bestemte vi oss derfor for å hive oss på lokaltogene nordover. 170 km på kryss og tvers tok oss til byen Utsunomiya, som fortsatt var nogenlunde uskadet og hadde internett og strøm, men på mange måter ligger midt i områdene som ble truffet verst. Bensinkøene var allerede disse tidlige dagene kilometerlange der de ikke var utsolgt, butikkhyllene begynte å gå tomme for vann, og ryktene om hvordan radioaktiviteten kunne treffe byen var skremmende. Men vi så aldri noe som kunne minne om panikk eller opportunisme. Ingen rev vannflaskene ut av hendene på hverandre, selv når det var åpenbart at køene var lengre enn tilførselen. Fellesskapstanken står nesten ekstremt sterkt, og den ble stående selv når skrekkhistoriene om stråling i selve byen florerte. 
Etter flere mislykkede prosjekter for å komme oss videre nordover fikk vi da også tak i en bil med nesten full tank, og takket være at vi fikk snakket oss til å bruke motorveien fikk vi raskt tatt oss til Sendai. 
Dette var altså en travel industriby, med en million innbyggere, før den ble truffet av jordskjelv, Tsunami og etterskjelv. På bildet ser vi folk som fortsatt holdt til i de verst rammede områdene bli evakuert ut, på grunn av et nytt Tsunami-varsel. Flere av disse vendte noen timer senere tilbake og forsvant inn i ruinene med det de kunne bære av vann og mat. Veien går midt i Tsunami-sonen opp på en liten høyde. Vi ankom likt med et nytt varsel om en svært kraftig flodbølge. På taket står en mann og speider etter bølgen, mens flere hundre andre stålsetter seg. Denne høyden lå så nært kysten at en middel kraftig Tsunami lett ville vasket over den med dødelige kraft, men mannskapene forklarte at de ikke kunne tillate seg selv å rømme. De ville være så nært som mulig, for raskt å kunne hjelpe når vannet trakk seg tilbake.
Mens vi ventet på Tsunamien gikk en alarm. Hjelpemannskapene rev ut stor pappesker av bilene sine og begynte å dele ut masker, briller og hjelmer. En ny reaktor i Fukushima, noen mil sør, hadde eksplodert. De tok forholdsregler mot radioaktivitet, mange var åpenbart ukomfortable, men de fortsatte like fullt å gjøre jobben sin. Når panikken noen dager senere fikk folk til å rømme Tokyo, 300 km sør for reaktoren, jobbet hundretusenvis fortsatt videre i ruinene her. 
Også vi fikk på oss det beskyttelsesutstyret vi hadde. Det var definitivt ubehagelig å vente på både en Tsunami og radioaktivitet.
Men flodbølgen kom aldri og utslippet av radioaktivitet skal ha vært minimalt - og langt i fra farlige verdier i områdene vi befant oss i. Når kvelden nærmet seg trakk vi oss tilbake til Utsunomiya. På vei sørover var veien allerede flere steder reparert, og arbeiderene sto på til langt ut på natten. Vi fortsatte å ha base der over de neste dagene, og opplevde blant annet to nye kraftige skjelv og en rekke nye problemer ved reaktoren. Men det sterkeste inntrykket var det fortsatt japanerene som gjorde. Selv de som ikke hadde noen arbeidsplass lenger fortsatte å møte opp på jobb, i tilfelle det var noe å gjøre. Vi dekket også flykningestrømmene sørover, som i stor grad gikk gjennom og nært byen. Roen blant menneskene, som hadde mistet absolutt alt, var hele veien nær total. 
Vi fikk også besøkt et flyktningemottak i byen Mito. Her var de selv rammet av jordskjelv og hadde en endeløs rekke egne problemer, men de åpnet likevel det de hadde av gymsaler og store rom for flyktningene lenger nordfra. På skolen vi besøkte møtte vi først og fremst mennesker fra selve Fukushima. 
En 15 år gammel jente fortalte hvordan hun selv holdt seg rolig, og til og med så ut til å sprudle av humør, slik at ikke moren skulle bli bekymret. Da kunne frykten spre seg til alle i gymsalen, forklarte hun oss alvorlig. Om man hadde kommet inn der uten å vite omstendighetene, ville man fort trodd at folk bare hadde en overnatting i gymsalen. Ingenting avslørte at de var desperate, kalde og at alt de hadde kjent til var knust. 
Og ingen ville selvsagt i det hele tatt vurdert å gå inn med utesko. 
Situasjonen i Japan fortsatte å forverre seg over de neste dagene, mens temperaturene sank til under nullpunktet, dødstallene fortsatte å stige, og nyhetene fra reaktorene ble tyngre og tyngre. Fortsatt er ingenting i orden, og det vil det nok heller ikke bli på flere år. Det var med ufattelig tungt hjerte både jeg og kollegaene jeg hadde jobbet tett sammen med til slutt forlot Japan. 
Posts
